En liten oppdatering lagt inn kl 17.00
-------------------
(beklager at den er på trøndersk, men bruker bare et svar jeg har gitt noen privat) føler jeg kan legge ut svaret her da det kansje er flere som er kritiske til den vinklingen saken har, i forhold til at den ikke tar opp alt det positive som skjer på sykehuset Levanger... det skjer alltid mye positiv på et sykehus.. og det jobber også mange flinke folk der -
her er iallfall svaret jeg gav og vil på ingen måte virke negativ... gir bare diskusjonene en liten dytt i en annen retning-
"no e den kritikken vi har retta, mot helsepersonell som va ansvarlig for linus den dagen. og dem som va på jobb å hadd ansvaret kan føl sæ truffet. Resten har vi ingenting å utsett på. kjenne å mang flinke på sykehuset der. men det e snakk om så grove feil, at akkurat no e d fokus. Faktisk va d så vanskelig at min tillit t sykehuset e helt brutt!vi har journala og alt som finnes av papir fra den dagen og en slaktende rapport fra heletilsynet. det e skremmende lesing! så mang lovbrudd fra mange hold å så my slurv som hold på å ta livet av Linus. sjer ingen rettferd! Ungan vårres e d viktigste på jord. å når sykehuset attpå t e så dum i ettertid at dem ikke rapportere det inn som en alvorlig personskade grunnet feilbehandling, samt at dem ikke har tatt kontakt med oss på det året som har gått! da e grensa nådd. beklager. Skjønne akkurat ka du mein. men som i så my aina saka med helsepersonell e d dem ansvarlige som ska føl sæ truffet. all dem som veit at dem gjør d dem kan på jobb å ikke leike med liv... dem kan vær stolt av den viktige jobben den utføre å fortsett med det. en av bakdelan med å jobb med menneska e det store ansvaret man har! man har da et større ansvar enn å jobb med matriale ting.Min tillit e desverre helt bort! og veit itj om den kan kom t bake. mista nesten d kjæreste vi har pga tull og slurv! sånt godtar man itj!menneska som innrømme feilan sin og gir sterka beklagelsa kan man sikkert tilgi t en viss grad, på sikt! men ellers? veit itj....bli litt engasjert og syns d e helt greit at du skriv d. Men trur itj man kan vit sånt før man har vært oppi d. d va umenneskelig vondt!"
-----------------------------------------
Morgenstund!!!
Sitter nå på verandaen etter endt nattvakt, storesøster har stått opp. Hun har fått servert grøt og kakao etter ønske - på verandaen. Nå hopper hun på den nyinnkjøpte trampolinen i sier
- æ e gla får at pappa kjøpt trampolin æ!
♥♥♥♥♥♥♥
Reaksjonene igår var helt utrolig. Godt å endelig få "hemmeligheten" ut i offentlighet. Jeg prøver å si til alle at dette er ikke noe vi gjør for å få oppmerksomhet. dette handler om noe helt annet... Nå har vi fått svi lenge nok pga av dette, å nå synes jeg de ansvarlige kan få svi litt. Om det når inn vet jeg ikke... vi har ikke hørt noe enda. Å innerst inne tror jeg ikke vi kommer til å få noen personlig unnskyldning heller!
Historien som er fortalt er jo bare halve historien, den vanskelige tiden startet!
Linus ble sendt med luftambulansen og av hensyn til oss pårørene fikk vi ikke bli med opp i luften. Vår lille gutt var så syk, at om han skulle dø i helikopteret ville det bli alt for intenst å oppleve. Han fikk kramper i lufta og var klar til å forlate verden. Det er det siste som skjer under en hjerneblødning før døden inntreffer. Blødningen var enormt stor og han hadde ventrikkel forskyvning! Vi var uvisse og hadde overlatt ansvaret til heltene i luftambulansen. Da de tok han med seg følte vi en viss lettelse. ENDELIG hadde vi fått den hjelpen vi trengte, men kansje var det alt for seint! Oddsen var ikke med oss.
Vi sto igjen på akuttmottaket og ventet på min pappa som skulle kjøre oss til trondheim. En tur vi ikke husker noe fra. en lang reise med over 1 time i bil. Det føltes som et helt liv. Der og da tenkte jeg ikke på det alternativet at Linus muligens hadde forlatt denne verden! Den sterke lille gutten vår. Hvor var han?
Vi kom til tr.heim å viste ingenting hvor vi skulle.. det var kveldstid og store deler av st.olav var lukket å låst. Ingen viste hvor han var :( Det gikk nok godt over en time!!! før vi fant noen som kunne hjelpe oss. det var SMERTEFULT å lete slik etter en gutt som vi kanskje hadde mistet. skulle han dø alene? uten mamma og pappa.....
vi fant et utrolig snilt menneske som hjalp oss. Tok oss inn på et rom og tok vare på oss. Kaffe, brus og det som måtte være. Og vi fikk etterhvert beskjed om at han var på operasjon, men ingen viste hvordan det ville gå enda. Timene gikk... Fikk som dere leste igår, fortalt at trondheim brannvesen ble tilkalt da luftambulansen nærmet seg tr.heim. De måtte spyle parkeringen utenfor st.olav. Linus måtte inn snarest mulig. De hadde ikke tid til å lande på Rosten som er litt utenfor byen! Tenk hvor mange som sto på for å redde gutten vår.
Etter noen vanskelig timer kom en kirurg og fortalte at han var ferdig med operasjon og hadde tappet ut blodet og stoppet blødningen, men han kunne ikke si noe om Linus sin tilstand. Han hadde en såpass stor blødning at det kunne ikke vært verre! Det hadde vært snakk om minutter, så hadde gutten vært død! HVA OM VI DA HADDE GODTATT LEGENES RÅD OG SENDT GUTTEN MED AMBULANSE?? hva da?? nemlig.
vi prøver hardt å tenke tilbake, men husker ikke hva som skjedde etterpå. Husker ikke at vi fikk komme inn på intensiven å se han... jeg tror det er minner som kroppen har fortrengt! klarer ikke huske, uansett hva jeg prøver. Han var iallefall koblet på respirator og lå i koma, og full av masse morfin. Han skulle slippe å ha smerter. Slik måtte han få ligge en stund... et døgn etter trappet de ned på morfin og han kavet veldig. Var helt borte men kroppen ville så mye... surret seg inn i ledninger å det som var. Satt hele tiden to sykepleiere og passet på lillegutten vår. Det var betryggende. Vi kunne ikk gjøre mer enn å gi han den kjærligheten man bare kan få fra mamma og pappa! Nå skulle vi være mamma og pappa, ikke fagpersoner med alt ansvar! nå var vi trygg. Levde i en boble... var nesten ikke lei oss, vi viste ikke hvordan det ville gå med Linus men man får en ubeskrivelig styrke. Vi var der for han.. hva annet skulle vi gjøre? Storesøster var også der, å vi har latt henne være med på hele prosessen!
synes det var viktig for at un skulle forstå de eventuelle utfordringer som ville komme etterhvert..
han var svært hoven og full av vann i kroppen, respirator og slanger! men så fredelig å fin. ingen smerter. Etterhvert ble respiratoren fjernet.. han sluttet og puste da den ble tatt ut og det var like før den måtte inn igjen. Han ble `bagget` å klarte til slutt å hente seg inn. Hadde vondt i halsen etter slangen og kavet når han ikke sov tungt. Men alltid 2 flotte damer ved sin side! Vi fikk mye god informasjon og hjernekirurgen hans var ofte innom å pratet med oss å fulgte opp Linus. Vi lå på Intensiven for voksne ettersom han lå i respirator men vi var kjempe heldige å fikk låne et besøksrom som lå ikke langt fra senga hans... det var ikke vanlig praksis men de var svært forståelsesfulle og forsto at vi ville være nært gutten vår.
Han våknet!!! litt og litt..
men viste liten og ingen respons, flyttet ikke blikket, smilte ikke, og viste en rar grimase vi kjente igjen fra den dagen han fikk blødningen. Hvor var gutten vår og hvordan ville han bli? skulle vi allerede virkelig få bruk for det handikapvennlige huset vi holdt på å bygge?? Hvalstad er jo et hus med alt vi trenger på første plan, og vi valgte å ikke ha noen dørstokker. Det var noe vi valgte lenge før Linus ble syk! etterhvert klarte han å drikke av tåteflaske og der og da var vi imponert.. trøstet oss på merkelig måter... "ja han klarer iallfall og drikke av flaske og svelge selv" der og da var jo bare det, veldig positivt. Han smilte ikke.... smilet han er så kjent for, den livsgleden han hadde. hvor var den? vi hadde masse besøk på sykehuset noe som betydde utrolig mye. Geir sin søster kom å lå en natt på pasienthotellet og tok vare på Emilie den dagen. Søskenbarnet til Geir kom en stor flott sirkus-lekebil. Med musikk og tilhørende dyr. Linus klarte og sitte oppreist noen minutter den dagen, og da han fikk bilen ved seg og vi trykket på knappen begynte han å danse med kroppen... rytme...!!!!! smilet og ansiksutrykkene var ikke der, men dansen!! han var så vakker og vi ble så glad.
så fikk han komme på barneintensiven... der kunne vi heller ikke sove på samme rom men vi fikk et rom ikke langt unna. Han fikk nattvakt som passet godt på han. Han var veldig hoven og klarte bare å se med det ene øyet. Smilet og lydene kom seg.... han gav oss en utrolig god respons. Skulle vi være så heldig å få igjen gutten vår? vi var ute noen turer... trillet litt, så på ungene som lekte og var ute i parken bak sykehuset. lange turer i ganger og opp og ned heisene. Emilie var jo også sammen med oss så tok flere turer på førskolen. For et vakkert sted! Virkelig tilrettelagt for barn som trenger det. Samtidig møtte vi også Linus og Emilie sin tremening som har blodkreft! Han lå på kreftavdelingen og de har hatt en vansekelig tid, og for en ufattelig lang prosess. Nå var vi de heldige... Linus som var på bedringens vei men likevel så nært døden!
så fikk vi komme på barneavdelingen... DA fikk vi sove sammen alle mann! koselig. Endelig kunne vi fint ta vare på han selv. Han klarte ikke gå noe særlig og fikk heller ikke lov. Hodeskallen måtte gro sammen og hjernene ville ikke tåle noe mye påkjenning. Togbanebordene på st.olav ble flittig brukt :)
hadde mange koselig sykepleiere og mye besøk, mange som virkelig bryr seg om Linus`n vår. godt å få slik støtte og oppmerksomhet når man virkelig trenger det. venner og familie er det man trenger i slike kriser. Vi fikk også en sosionom som hjalp oss med alt det praktiske. Hvilke rettigheter vi hadde.. å vi fikk ordnet alle papirer med nav og leger med en gang.
Det beste av alt var at vi kom RASKT igang med tilsyns saken. dette var ikke noe å vente med. Hele opplevelsen skulle skrives med en gang, med alt friskt i minne. det er vi veldig glad for i dag. saken er jo ferdig behandlet allerede... i helsetilsynet i nord trøndelag. Nå skal det videre til statens helsetilsyn!
Etterhvert kom vi hjem... heldigvis hadde vi snakkere som bygde huset så det hadde gått sin gang mens vi var borte. Nå skulle vi hjem å ta godt vare på den tapre gutten vår. Han ble raskt sliten, kunne ikke gå mye og hadde nok mye hodepine som jo er helt normalt når man har hatt en så alvorlig hjerneoperasjon. Geir var hjemme med han i lang tid og jeg jobbet som før... jobber ikke like mye som han så vi valgte å gjøre det slikt. Å jeg følte at det fortjente gutta boys. Litt far/sønn tid, etter å ha opplevd noe slikt. Å redde sønnen din... det skal han være stolt av. Geir har sagt til meg at det muligens blir ubehagelig å være på sykehuset i jobb sammen heng nå som saken er ute og vi har stått frem! men hva i allverden? han skal vel ikke føle det slik? Når noen prøver å ta livet av gutten vår er det du Geir selv som skal
gå med hevet hodet, du som reddet han!!!!
venstreside var sterkt redusert og balansen var så som så! Nå.. snart 1 år etter har Linus vist et utrolig mot. Vi har våre utfordringer som kanskje andre ikke forstår.
Men herregud vi har jo verdens mest levende sønn!!!
så full av liv...
så glad...
så sinna når han ikke får det som han vil...
så sta....
så herlig...
så sosial...
så glad i alle rundt seg og skaper liv uansett hvor han er...
DET ER LINUS!
nå er klokka 09.52 og jeg skal vekke den lille syvsoveren min så vi får litt tid sammen før jeg skal på jobb!
Marie Othelie & Linus Matheo
Monica & Sigrid
Garasjen er blitt veldig innbydende og akkurat så hvit som jeg ville ha den..
